Intervju med Trude Laukli

INTERVJU
Skrevet av Cathrine Stabel
HeltKremTrude.jpg

Alle som står foran kamera, de fine folka vi ser i rampelyset, har et team i ryggen. En hel gjeng som fikser alt. Vi hører ikke så ofte fra de folka. De jobber beinhardt, i sol, snø, regn og vind, i studio, på fjelltopper. De er først på plass og sist ut. Pakker utstyr, slår av lyset og låser døra når alle andre har gått hjem. De er fotografer, stylister og makeup-artister, men fungerer også som psykologer, heiagjeng, kokk, multitaskere og problemløsere. Disse folka har kunnskap HELT KREM er nysgjerrig på. De har sett så mange ulike hudtyper, fjes og personligheter. De har testet alt av produkter, snakket om, og påført, produkter på en hel masse ulike folk og vet hva som funker for de fleste. 

Trude Laukli er en slik jernkvinne, som på papiret er makeupartist, men i realiteten så mye mer. Hun jobba seg opp og frem, samarbeider med de beste i bransjen, har fått 4 barn i løpet av karrieren og kan virke å ha litt mindre behov for søvn enn oss andre dødelige. Her er hennes historie, hudpleie-rutine og generelle råd til livet.

En krem-historie

“ Da jeg var liten brukte jeg bare det vi hadde av kremer i skapet. Vi var 4 barn i huset, det var typ Spenol for spener og jur eller babyolje å velge i. Da jeg ble litt større fikk jeg gneldret meg til Oil of Olay, som mamma kjøpte til meg. Stor stas. Vi følte det var så innmari ekslusivt, og så lukta den mye. Jeg tenkte nok det var en bra ting da.

Som 4-barnsmor bruker man jo ikke lønna si på dyre kremer, så jeg har vært flink til å moderere meg. Jeg må innrømme at i mitt yrke får jeg mye, og jeg bruker det jeg får. Etter at jeg ble 40 gikk jeg over til Nilens Jord og Oway, samt Dermalogica. Jeg tester litt fortsatt, spesielt de siste årene, når jeg har vært i Japan ifm. jobb, men favorittene fra Nilens Jord, Oway og Dermalogica består. Jeg mener jo faktisk at jeg har bedre hud nå som 46-åring enn da jeg var 25.

Jeg har en fet hudtype, er alltid blank i pannen og litt til. I ungdomsårene hadde jeg problemer med akne. På den tiden måtte man bare finne seg i det. «Det går over», sa de. Clearasil, som alle brukte da, hadde en lyserosa dekkstift som ikke passet noen hudfarge, men kvisene mine skulle dekkes. Jeg gikk rundt med lyserosa prikker i hele ansiktet. Nå vet jeg at fordelen med å ha fet hud hele livet er at den aldri oppleves tørr eller stram, og derfor eldes sent.

Jeg fikk egentlig bare det man kan kalle for hudpleie- og produktråd, fra min mor og min mormor, de sa i grunnen bare èn ting: «fukt fukt og fukt». De sa også at det ikke finnes noen vidunderkurer som fjerner livets linje, men fukten gjør at den ikke blir tørr og knudrete før den behøver. Jeg brukte alltid lang tid på å massere inn produkter, og gjøre ansikts-grimaser, dette tror jeg helt ærlig jeg lærte fra selveste Krystal, skuespillerinnen i Dynastiet. Så jeg kjørte på med spenol, og som peeling: olivenolje og salt. Så sto jeg i speilet å sa  «X- Y- X-Y» med store grimaser, dette gjorde jeg i årevis.

Jeg har nok alltid synes det har vært stas å teste nye ting. En gang fikk jeg en nydelig ansiktsskrubb fra Body Shop i bursdagsgave. Den sto i dusjen, lett synlig, som et lite kunstverk, og jeg følte at «hallo nå snakker vi her», dette er fancy, sånn her skal det være, Trude. Jeg følte den funket, porene ble renere. Skrubben var i papp-emballasje, var alltid på badet, ofte fuktig. En dag skulle jeg på fest, ville pynte meg skikkelig. Starta med skrubben. Jeg skrubbet ansiktet vel og lenge, så tittet jeg tilfeldigvis ned på hendene mine. Der danset det en milliard larver. ALDRI har jeg skreket høyere, hoppet høyere, vasket meg fortere, dusjet med varmere vann, løpt kliss naken og fullstendig hysterisk rundt i huset. Ikke mer “luksus”-skrubb på meg, jeg returnerte til spenol, olivenolje og salt.

Hudpleie for meg er svært viktig. Det er nesten meditativt. Jeg finner en ro i å gjøre det. Jeg har skikkelig tullete rutiner og er så glad folk ikke ser hva jeg holder på med. Ulike rutiner på forskjellige dager i uka. Skrubbe-sessions, div. masker, forskjellige ansiktsoljer til forskjellige dager. Koko opplegg vil mange si, men jeg elsker det. Fin, naturlig hud for meg er det vakreste jeg vet, så jeg vil at min egen hud skal vise seg fra sin beste side. Huden min er det jeg får mest skryt av faktisk, og det er jo ikke så verst for en som er godt voksen og som fikser alt sjæl. Det har nok å gjøre med at den er frisk og ekte. Det har ikke noe med at den inneholder linjer og rynker eller ei.

Favoritter

Etter å ha jobbet i bransjen veldig lenge er jeg nok mer garvet på det å bli påvirket. Derfor er jeg så oppgitt over hele influenser-opplegget. De skal få deg til å kjøpe det de «bruker», mer gjennomsiktig blir det jo ikke. Når det kommer 3 innlegg på rad i feeden om et produkt skjønner jeg at noen har sendt ut produkter. De får betalt for å påvirke deg. Lar du deg allikevel påvirke? Mange gjør tydeligvis det. Jeg skulle ønske folk var mer kritiske. Jeg stoler på kollegaer, som ikke får betalt for å anbefale noe. Troverdighet er viktig for meg. Derfor skal det mye til før jeg går god for noe.

Mineral-makeup er det jeg er blir anbefalt flest ganger av noe produkt ila. karrieren. Det ble super-hypet da det kom, og var en helt ny greie. ID minerals ble varmt anbefalt. Man sa det var så rent at du kunne sove med det, det var salgstrikset. Jeg falt for det. Men så viste det seg at når jeg ble varm, f.eks. på trening, eller når jeg stresset rundt, så startet det å klø mye i ansiktet. Etterhvert mer og mer. Og det stakk. Så jeg måtte slutte med det. Jeg gikk over til Glo minerals. Og det samme skjedde der. Så fant jeg ut årsaken: selv om mineralsminke har et godt rykte på seg for å være den reneste sminken på markedet, finnes det èn type mineraler som kan skape hudreaksjoner hos svært mange kvinner; bismuth. Om du synes at huden din blir blank og ser "svett" ut på overflaten og opplever kløe eller "stikking", rødhet, irritasjon, hovner opp eller merker små klumper eller knopper på huden, kan det hende at du, som meg, reagerer på bismuth.

Jeg testet til slutt ut Jane Iredale og Nilens Jord sine varianter. De funker som bare det uten ubehag. De har jeg begge alltid i makeup-kittet og kan gå god for at man ikke reagerer på. Jeg merker også at de fleste som sitter i sminkestolen, nå i større grad enn før, er opptatt av hva de får på huden sin. Nettopp fordi flere enn meg reagerer på enkelte merker. Som makeupartist får man ofte samarbeid og spons med noen varemerker, for meg er det Oway og Nilens Jord, de merkene vet jeg at jeg kan stole på.

Jeg anbefaler ofte en ansiktolje fra Oway som heter “Regenerating Booster “ til andre. Noen dråper av den oppi en nydelig ansiktskrem som heter “Radiance Face Balm“ og en ansiktsmaske som heter “Age Defying Face Mask”. Da anbefaler jeg også massering og nesten en liten X- Y- X-Y-session med ansiktsgrimaser i speilet. Da får jeg ofte bilder av glødende hud tilbake. Det er gøy. Nilens Jord anbefaler jeg også mye. 

Jeg har lagt min elsk på 3 merker og nå bikker jeg over i et 4 faktisk. Det er ikke mye i min jobb. Jeg ble hyper-allergisk over natten for 3 år siden og det ble viktig for meg at produkter ikke inneholder fyllstoffer og parfyme, som jeg kan reagere på. Oway har ca. 98 % plantebaserte ingredienser som er dyrket og produsert biodynamisk, økologisk, bærekraftig, vegansk og ikke testet på dyr. Jeg elsker disse produktene så hardt. 

Jeg har det siste året vært heldig å få ta del i Nars sin kule verden, de har mange farger og mye kule produkter som supplerer totalpakken jeg trenger på jobb. Der har jeg totalt forelsket meg i Orgasm-serien. Blushen som bare gir deg, nettopp det ordet beskriver, en helt naturlig fresh look. Jeg bruker den på øyelokk og på leppene også. Jeg må også ha concealer fra Nilens Jord, deres eyeliner og maskara, uten de er jeg lost. 

Nå nylig har jeg oppdaget merket Fenty. En kollega hadde med seg produkter på opptak. Jeg lar meg, som sagt, sjelden rive med i trender, men de har blant annet en Match Strix Matte Skinstick trio, som jeg dør etter å få kloa i. Den inneholder også blush’en deres. Så “hei, hei, hellooo, skal ikke noen ta det inn i Norge snart?! Jeg venter!”.

Når det gjelder duft har det vært en reise. Den startet med et «pang» og fikk en hel buss til å flykte da jeg som 14-åring slo til med “Poison” fra Dior. Etter det gikk det over til noe «musk» fra Body Shop. Deretter prøvde jeg masse, før en fase med Narciso Rodriguez. Så dro jeg til Paris og var innom selveste Maison Francis Kurkdjian. Der kom jeg til himmelen, jeg handlet for mer enn jeg noensinne har gjort, og er alltid innom der når jeg er i Paris. Favoritten er OUD. Aldri har fler spurt om hva jeg lukter. Hallo, de husker meg når jeg kommer inn døren der. «Hei, du var her for to år siden, en kveld i september». De kan sakene sine de folka der. OUD kombinert med en kroppsolje fra Oway er blitt min lukt.

Når det gjelder behandlinger tar jeg ingen. Jeg er super sær og sta. Ikke bryn, ikke negler. Ingenting. Når det kommer til ansiktsbehandlinger, som botox, restylane og hva det enn heter, så har jeg aldri tatt det og kommer nok aldri til å gjøre det heller. Folk får gjøre som de vil, jeg vil ikke. Jeg vil aldres med verdighet, et voksent levd ansikt er det vakreste jeg vet. De fine linjene forteller om livet ditt. Din personlighet setter seg naturlig i ansiktet ditt. Jeg synes kvinner er vakrere jo eldre de blir. Ansiktet blir liksom satt. Ekte ansikt er så vakkert og det gir en verdighet som få forstår viktigheten av. Jeg synes det er trist at alle vil se ut som de er 20 år hele livet.

Det er faser igjennom hele livet og vi kvinner forandrer oss stadig på markante måter. Tenk om vi skulle fikse på alle disse forandringene underveis. Jeg tenker det er naivt å tro at du finner lykken av det. Da vil man bare fokusere på neste ting å «reparere». Det er jo en usikkerhet i bunnen for alle disse kvinnene vi må prøve å få gjort noe med. Det er en av mine store kampsaker! Jeg vil at kvinner skal være stolt av den de er. Hele seg, hele livet! Med fine, ekte ansikter, med linjer, myke krøllete mager, hud som slenger litt her og der, og pupper med ulike størrelser. Vi skal ikke alle inn i samme mal. Man er nødt til å finne humoren og realiteten i dette med kropp. Kun da kan du overleve. Resten av huden på kroppen din, hals, ører, bryst, hender avslører uansett alderen din. Så bli heller vant til deg selv og vær stolt over alderen du er i, det er vakkert det. Tenk også på at det du selv gjør påvirker alle rundt deg. Barna dine/barnebarn som forguder akkurat den du er, mannen din/kona di, som bør gjøre det samme. Om du ikke er fornøyd med den du er gir det ringvirkninger. Å ta vare på seg selv, få huden til å skinne på best mulig måte, akkurat slik den er, det er en helt annen ting. Ja til det.

Produkter.TrudeLaukli.jpg

Karriere

Jeg visste aldri hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg svarte enten «ninja eller ridelærer» eller oftest «hjemmeværende hustru». Helst en kombo. 

Jeg jobbet på gourmet-restaurant som servitør i starten av 20-årene og hadde en stamgjest som insisterte på at jeg burde prøve meg som modell. Han var en nydelig, eldre mann som bare mente vel. Han hadde nemlig en som vasket huset hans, og samtidig jobbet som stylist. Vi måtte bare møtes mente han. Dette viste seg å være Petra Middelthon (nå redaktør i ELLE). Til slutt følte jeg at jeg måtte si ja til et møte med henne. En slags skrekk-dag. Hun dro meg med i studio til Morten Quale som hadde lunsjpause. Modellene som var på jobb sto og humret, og himlet med øynene, da han skulle ta test-bilder av meg. Aldri har jeg følt meg mer malplassert og misforstått. Jeg skjønte fort at det ikke var for meg, men det Petra og makeup-artistene gjorde ble jeg nysgjerrig på. Den verden virket kreativ og kul. 

Da jeg fikk barn som 23-åring tenkte jeg mye i permisjonstiden på hva jeg skulle gjøre. Vanessa Rudjord, som var bestevenninnen til kjæresten min da, hadde gått på Art Complexion. Hun var så snill å skrev et anbefalingsbrev for meg, og jeg kom inn på dagen. Jeg var heldig og jobbet mye under hele skoletiden, jeg sa ja til alle jobber som kom, etterhvert fikk jeg jobber med bla. Sony BMG. Artister, cover, musikkvideoer. Jeg synes fremdeles det var skummelt å satse på dette, jeg hadde jo et lite barn som jeg etterhvert ble alenemor for i noen år. Jeg jobbet litt som sekretær i et vikarbyrå og som servitør de dagene jeg ikke hadde barn. På restauranten tok alle ansatte en test, for å se hva de passet best til å gjøre. Jeg passet ikke inn der jeg var. Jeg synes det var grusomt å gjøre de samme tingene hver dag. Jeg hadde en vidunderlig sjef. Han kalte meg inn til møte og sa “Hva kan jeg gjøre for deg da Trude, dette kan jo ikke være bra for deg!”. Jeg sa “Gi meg en vikar”. Slik ble det. Jeg fikk vikar som jobbet når jeg tok makeup-oppdrag. Den dagen ble min siste dag som servitør. Vikaren ble ansatt et halvt år senere. Gullfolk.

På dette tidspunktet traff jeg mannen min, fotografen Pål. Pål Laukli. Sjølvaste. Som en kollega vel og merke. Han har på utkikk etter en ny makeupartist å jobbe med. Han ville teste meg ut for å se om jeg var god nok husker jeg. Aldri har jeg vært mer nervøs. Han var veldig etablert og utrolig klar i sin tale. Veldig streng. Jeg gjorde vel en tre, fire jobber før han sa at “vi to, vi skal jobbe sammen vi”. Han trodde på et fast team, hvorfor skulle man bytte ut folk til hver jobb når man kan jobbe sammen. Så ble vi jo etterhvert et par da, sånn gikk det jo. Nå er vi gift og har 3 barn sammen. Driver vårt eget AS og jeg jobber nesten mer med art direction, planlegging og tilrettelegging, samt direkte dialog med kunde før og etter opptak, enn jeg gjør makeup.

Trude & Paal i Japan.JPG

Pål har lært meg mye. I hans verden må vi stadig utvikle oss, ikke stå stille, aldri være helt fornøyde, det har jeg svært godt av. Jeg kombinerte å jobbe frilans med å være kreativ leder på Art Complexion i flere år. Å lære bort kunnskapen sin er utrolig givende. Da trøkket på andre jobber ble for stort måtte jeg slutte på Art Complexion, de blir jo som barna dine, studentene, men jeg hadde 4 egne allerede og med mer jobbing strakk ikke tiden til.

Foto: Trude & Pål i Japan

Når korona kom ble jeg for første gang livredd for jobben min. Jeg tenkte at nå er det over. Hvem vil booke dette gamle skrellet nå. Nå ville vel alle booke de unge som knapt tar seg betalt. Det motsatte skjedde. Markedet ville ha de proffe, de som vet hva de gjør, de som kan, og vil, gjøre alt mulig, de som har erfaringen. Takknemligheten var, og er, uendelig. 

Jeg følte i mange år at folk trodde jeg var på jobb fordi mannen min tok bildene. Det var jaggu praktisk tenkte nok mange. I tillegg hadde jeg gjerne baby på armen. Så jeg følte jeg måtte levere så himla mye hver eneste jobb for at alle skulle forså det var mitt talent jeg var der for. Min kontakt med den som satt i stolen og jobben jeg gjorde selvsagt. Egentlig var jeg der til tross for at jeg var samboer/kona, ikke omvendt, for Pål tok ikke lett på det. Han var klar ” Nu må du faen meg levere skitten din”. Det her er en viktig kunde.

Jeg er stolt over at jeg ikke lenger trenger å bevise at jeg bare er kona til Pål Laukli. Jeg blir booket pga. meg. Til syvende og sist så er det jo mennesket og erfaringene dine som blir booket på en jobb. Å være god i makeup er ikke nok. Erfaringen og hva du har å tilby på toppen av talentet, som jo er en selvfølge, er det viktigste. Og hvordan du behandler andre. At man betaler sine assistenter, at man behandler dem som en av gjengen.

Jeg jobber best under press. Heldigvis. Høyt tidspress og adrenalin-rush er det beste og verste som finnes i hele verden. Da gjør du det du skal for å si det sånn. Det beste jeg vet er kombinasjonen med musikk og bilde. Musikkvideoer. Å kunne få lov å leve seg i en verden av musikk er en stor og viktig del av livet mitt og det visuelle er det jeg liker aller best. Jeg liker det så godt at jeg ved flere anledninger har døgnet 3 dager i strekk, fordi det kombineres med jobb på dagen, også er det nattopptak på videoen eller vi må kjøre til neste location på natten. Det man elsker får man til.

Reklame med ordentlig budskap er også veldig givende. Å jobbe med bra team gjør alt bra. For å klare seg i bransjen er det: jobb, jobb og jobb på. Man må elske jobben sin for å klare seg i den, og aldri slutte å øve. Man må omgi seg med “gullfolket”, de som gir av seg selv, har energi og står på, ikke de som er late, skrytete og egoistiske.

Jeg tror at folk som gjør en halvveis jobb fordi den er enkel ikke klarer seg så bra. Ingen jobb er for liten eller stor. Jeg går 100% inn for det uansett hvem, om det er Kronprinsparet, Jens Stoltenberg, Røyksopp, Karpe Diem, A-ha, Alan Walker eller et veldig dyktig kreativt team fra et reklamebyrå. Jeg er forberedt og glad hver eneste gang. Det er jo akkurat den jobben som gjør at jeg klarer meg økonomisk, dette må man aldri ta for gitt. Det du gir av deg selv er alfa omega for det den personen som skal skal frem foran kamera faktisk presterer, det er jeg 100% sikker på.

Å holde kjeft er også en stor del av jobben for å klare seg, og bli booket på nytt. Det som blir sagt i makeup-stolen blir i makeup-stolen. Du må være lojal. Man må også være forberedt på å klare seg selv, du har kun deg selv å lene deg på når alt kommer til alt. Du skal jobbe fordi du elsker jobben, ikke fordi du selv kommer i søkelyset. Ingen bryr seg til syvende og sist om hvordan du har det denne dagen, du er der for å få andre til å føle seg bra.

Livet

Jeg mener man må ha det gøy i livet. Være grei. Så lenge du har det gøy i jobben din, så kan du jobbe bra mye før du går tom. 

Jeg er laget for å ha barn, pleier jeg å si. Jeg har jobbet under 4 graviditeter og med baby på sett fra 4 dag etter fødsel med 3 av dem. Jeg har reist og jobbet med baby verden over. Det er en lite politisk korrekt ting å si og gjøre, men så mye må du elske det. At du ikke klarer å la det være, at tanken på at noen andre skal gjøre den jobben er så kjip at du bare gjør det. Men jeg har også vært heldig med fødsler, form og barna mine, som gjorde det mulig. Jeg tror barna har lært mye av det, de er omgjengelige, sosialt oppegående og åpne mennesker. De har stor forståelse for hva vi gjør, noe som gjør familielivet vårt lettere. Dette livet er jo et puslespill, det er ikke for alle, men vi får det til å funke veldig fint!

Har du det gøy på hjemmebane, med mann og barn, møter hverandre med gjensidig respekt, så kan man ha det veldig fint. Jeg er lykkeligere med alle barna rundt meg. De får frem det beste i meg. Og til tider det verste selvsagt.

Det er nok svært provoserende å høre, men jeg blir ikke sliten av familielivet. Jeg lades av å være med dem. Hektisk ja, slitsomt nei. Jeg tror at jeg har det latent i meg å bli svært lat bare jeg får muligheten. Jeg er nemlig verdensmester i å slappe av. Og i å kose meg. Så nå har jeg tilrettelagt livet mitt slik at jeg ikke skal bli lat. Late mennesker får ikke gjort det de vil. I tillegg må man jo ha energien til å gjennomføre alt da. 

For å ha energi mener jeg man må unngå negativt stress, ta små høneblunder, trene når man har lyst (uten å stresse med det), maten må være full av krutt og man må være med folk som gir deg energi.

Jeg var mye alvorlig syk i oppveksten og var innlagt ved flere anledninger. Når man er syk lærer man også at når man er frisk, så har man alt i livet. Mulighetene dine er da uendelige. En klisje, men like fullt en sannhet. Det er viktig å putte fingeren i jorda innimellom. Å telle sine lykke-dager, fremfor sine mørke dager, er et mantra for meg. Jeg trenger så utrolig lite i livet mitt for å ha det skikkelig bra. Du velger ditt fokus, det er jeg 100% sikker på. Det er det bare du som kan styre og ikke minst ta ansvar for. Klarer du det kan du ha det skikkelig bra i et helt liv.

Og musikk. Jeg må ha musikk i livet, hver dag. Musikk kan svitsje humøret på et sekund. Musikk i hverdagen, det gjør alt bedre”. 

IMG_0252.jpg

For flere tips, klokskap og inspo finner du Trude på Instagram under @trudemlaukli

Foto: Musikkvideo med Chris Lie og danser Marianne Haugli.

Cathrine Stabel
Forrige

Intervju med Petra Henriette Rufi Graven
Neste

Rue Botanics